mirandam

Blod, tårer og svette - på ekte

  • Publisert: 12.03.2017, 19:25
  • Kategori: Tanker
  • Hei!

    Jenter og gutter over hele landet føler et konstant press på å være «perfekte». Man skal ha en slank, veltrent kropp med klær som fremhever formene. Dette driver dem til vanvidd. Hvorfor lar vi det fortsette? 

    Samfunnet «presser og presser», men er det vi som velger og la presset komme inn på oss? Eller er det egentlig bare samfunnets skyld? Kanskje vi lar presset smyge seg inn på oss? Vil vi egentlig ha et kontant press på oss, sånn vi har noe å klage over?

    Processed with VSCO with hb1 preset
    Krav på krav på krav. Det eneste vi gjør er å skulle prestere, i alt! På skolen skjer et av de mest omtalte «pressene» - altså karakterpresset. Mange jobber dag inn og dag ut, bare for å få toppkarakterer. Hvorfor orker man det? Fordi «kunnskap er makt». Fordi man får status. Fordi man presterer godt og folk ser opp til deg. Fordi mamma og pappa forventer at man skal gjøre det bra på skolen. Fordi du ikke vil skuffe mamma og pappa. Fordi du vil åpne mulighetene dine. Fordi samfunnet mener at gode karakterer reflekterer en god arbeidsmoral, og en god arbeidsmoral er vel det alle arbeidsgivere vil ha, er det ikke det da?

    Hver eneste dag blir vi utsatt for villedende reklame. Jenter og gutter som er blåst opp på meterlange plakater, med de såkalte «perfekte» kroppene sine. De kroppene de aller fleste streber etter. Time inn og time ut på det svette og innestengte treningsstudioet, bare for å ligne på de urealistiske modellene? Hvorfor, spør du deg nok nå, vel det har seg nemlig sånn at samfunnet mener også at du skal se sånn ut. Samfunnet har skapt et helt absurd bilde på hvordan ungdom og unge mennesker skal se ut. Vi er rett og slett lettlurte. For det funker jo. Vi føler at vi se sånn ut, fordi alle andre ser jo sånn ut, ikke sant? Så det ender opp med at alle går rundt som pinnedyr med 2. verdenskrig-historien pugget i hodene sine. Det føles ikke riktig. Ikke i det hele tatt.

    Ved at vi er under et konstant press fra alle kanter kan medføre seg større konsekvenser enn folk tror. Depresjon, spiseforstyrelser, selvskading, hat mot seg selv, angst og sorg. Dette skjer innenfor (ikke alle såklart) de fire veggene på jente- eller gutterommet. Dessverre skjønner mange realiteten, fordi vi har så lyst til å lykkes i alt. Alt er ganske så mye. Alt kan være, alt for mye. Det er helt normalt at ting kan bli for mye å tenke på, og at man er i en situasjon som gjør at man føler seg hjelpeløs, men å gå ned den veien er aldri løsningen. Likevel velger både jenter og gutter å fortsette, fortsette framover mot målet. Men hva er egentlig målet?


    Blod - vi velger heller å utsette oss selv for fare, og presse oss selv framover, enn å møte veggen. Innrømme at ting blir for mye. Vi velger å la presset komme såpass under huden på oss, at vi må kutte opp huden igjen for å finne meningen med livet. For å finne oss selv.

    Svette - vi velger å trene oss i hjel, og sier at det er for å være «sunn ungdom». Kan ikke sitter her og si at alle juger, men mange løper de 5 ekstra kilometerne på tredemølla, og teller kaloriene i all mat de putter i seg, istedenfor å si ifra at de trenger hjelp. Men det er ikke så rart at folk tenker på den måten, når det eneste vi får presentert i media er syltynne modeller, med feilfrie ansikter og perfekt hår.

    Tårer - vi velger heller å gråte oss selv til søvn etter en lang, slitsom dag med skole, lesker og fritidsaktiviteter, enn å gå inn på stua til mamma og pappa og fortelle at skolen krever for mye av oss. Vi vil jo ikke skuffe mamma og pappa? De må jo få lov til å kunne skryte over at jenta eller gutten deres bare får toppkarakterer på skolen. Vi er jo tross alt mamma og pappas levende trofeer. Ikke sant? Føles rettferdig, siden de gjør så mye for oss.

    Processed with VSCO with hb1 preset
    Samfunnet påvirker oss mer enn vi aner, derfor syns jeg det er rart hvordan noen kan si at «du velger selv å la det komme inn på deg». For, nei, det er ikke sånn det funker. Vi velger ikke, vi bare er ikke sterke nok til å stå imot. Å kjempe en kamp er vanskelig nok, men når den kampen er mot deg selv, blir den enda vanskeligere. Og de som sier det, later nok heller bare som om de ikke vet hva det såkalte «presset» er for noe. For de merker jo ingenting?

    En seng er der de fleste tenåringer befinner seg 16 timer av døgnet. For de vil heller sove, enn å håndtere problemene sine. Og hvis søvn er for de svake, så er tenåringer den svakeste gruppen. Det er nesten som en avhengighet, for når man lukker øynene, så blir man borte, og virkeligheten kan ikke røre deg. Hvis ingenting var en prioritering, ville de fleste av oss ikke engang bry seg med å våkne opp.

     

    - Miranda

  • Publisert: 12.03.2017, 19:25
  • Kategori: Tanker
  • 2 kommentarer
  • 2 kommentarer

    Simona Juseviciute

    12.03.2017 kl.19:41

    Bra skrevet! :)

    Miranda

    12.03.2017 kl.21:52

    Simona Juseviciute: Tusen takk! :D

    Skriv en ny kommentar

    hits